Den viktigste uken for de kristne
        Med den kommende søndag begynner vi Den stille uke. I Den stille uke feirer Kirken vår frelsens mysterier, fullbyrdet av Jesus Kristus i hans siste livsdager på jorden, og den begynner med hans messianske inntog i Jerusalem. Palmesøndagen åpner Den stille uke og forener Kristi triumf, anerkjent som Messias den dag av Jerusalems folk og i dag av de kristne ved prosesjonen før gudstjenesten, og lidelsens budskap, ved forkynnelsen av dagens evangelium. Palmegrenene er verken en talisman eller en enkel velsignet gjenstand, men de er tegnet på vår gledelige deltagelse i prosesjonen, Kirkens trosbekjennelse på Kristus, Messias som går til døden for alles menneskers frelse. Palmesøndagen har altså en dobbel karakter, lovprisning og lidelse, påskens mysterium.
        Dagene før Skjærtorsdag hører til fastetiden, men de er preget av siste begivenheter til Herrens liv. Skjærtorsdag, om morgenen, feirer biskopen sammen med sine prester, Oljevigslesmessen, hvor man velsigner de hellige oljene (den hellige krisma, katekumenenes olje og de sykes olje), som skal brukes til og med Påskevigililen. Det er ønskelig at fastetiden avsluttes med feiringen av forsoningens sakrament (skriftemål). Den stille ukes gudstjenesters betydning og rikdom krever fra de troende at de tar del med tro og kjærlighet i ukens gudstjenester.
        Vår frelses store mysterier blir feiret fra Skjærtorsdagens aftenmesse, minne om Herrens siste måltid til vesper på Påskedagen: Påskens hellige triduum. Påskens hellige triduum er ikke tre dagers forberedelse til Påske, men det er Påsken feiret på tre dager, Påsken i sin helhet, overgang fra lidelse, død og gravferd til oppstandelse.
        Skjærtorsdag åpner Påskens hellige triduum med aftenmessen, slik som Herrens siste måltid var lidelsens begynnelse. Mens Jesus begynner sin livs offergave som forsoningsoffer for verdens frelse, avgjør han det nye pakts ritus og åpenbarer sin kjærlighet, som står til fundament for hans lidelse og død. Eukaristien, symbol og kilde for kjærligheten, råder til et takknemlig kjærlighetssvar, gjennom en tilbedelse av Det aller helligste sakrament inntil midnatt, så skal etterfølge minnet til Jesus lidelse og død.
       Langfredag er dagen til Herrens lidelse og død og gjennom ytre tegnet av faste og abstinens tar vi del til hans offer. Dagens feiring utelukker eukaristien, og fredagen er a-liturgisk, uten eukaristifeiring. Men vi har en liturgisk handling om ettermiddagen til minne om Kristi lidelse og død. Kristus viser seg som Guds tjener, forutsagt av profetene, lammet som ofrer seg for alles frelse. Korset er elementet som dominerer hele handlingen: opplyst av oppstandelsens stråler, viser seg som ærens trone og seiers instrument; derfor er korset foreslått til de troendes tilbedelse. Langfredagen er verken gråtens eller sorgens dag, men dagen til den gledelige og kjærlige betraktning av det frelsende offeret, som er frelsens kilde. Kristus er en seierherre, en prest som fullbyrder sitt offer som befrier og forsoner: herfra kommer gleden.
        Lørdagen er dagen for Herrens gravferd og hans nedferd til dødsrike, det vil si hans ekstreme nedgang for å befri dem som var i dødsriket. Den er en a-liturgisk dag per eksellense. Dag for sorg og gråt, for stille stans ved siden av graven: alteret er udekket, lyset er slukket. Men man puster en intens venteluft, full av fred og rik av håp.
        Påskevigilien er årets største og helligste natt, den eldste, den viktigste og den innholdsrikeste feiringen. Vi er våkne verken at Herren er oppstanden om natten eller vi venter på oppstandelsen, men for å vise at vi lever i forventing, i overvåkning og i håpet av Herrens komme, når det skal fullbyrdes den nye og definitive overgangen sammen med ham. I midten av de innledende riter står påskelyset, symbol for Den oppstandne Kristus; ved hans lys skal vi lytte til Guds ord, som minner oss om frelsens historie fra skapelsen til Kristi oppstandelse; så kommer den første deltagelse i Påsken gjennom dåpen eller fornyelse av dåpsløftene ved trosbekjennelse; til slutt eukaristien, den nye pakts gjestebud, hvor Kristus, påskelammet blitt føde, ødelegger døden og gir oss sitt liv.

        Jeg ønsker dere alle en velsignet Stille Uke!
        p. Marcelin Rediu